FlossVeving

I vikingtiden var flossvev ganske vanlig, både i klær og tepper.- Juksepels 🙂

I arkivene i Hedeby så jeg flossvev i mange former. Noe brukt som kanter på jakker, noe som hele gensere med floss på 2 cm, men de fleste hadde floss på 4-8 cm. Altså noe kortere enn på Island.

På Island fungerte disse flossvevte tepper som valuta i flere århundrede. Der var klare standardiseringer for mål og floss-tetthet som avgjorde verdien på disse flotte tepper. Kanskje de også fungerte som livsviktige båtryer, som vi idag ser på museer langes hele norskekysten.

På Island ble de kallt  “RÖGGVARVEFNAÐUR ” eller “röggvarfeldur “

I Lofoten i Nordnorge er det nesten levende tradisjon på såkalte “båtrya”. De var helt livsnødvendige i fiskeriet  opp til 1950 hvor båtene fortsatt var åpne, som på vikingtiden. Båtryaene var langt mer praktiske på sjøen enn skinnfeller, da sistnevnte ikke ville tørke, emn i stedet bli ødelagt når de ble våte. Forestill deg det i minus 10 på åpent hav! En flossvevt båtrya i ull vil dels tørke mye fortere, dels stadig være varm og brukelig selvom den var våt.

Jeg hørte engang en herlig historie: I Lofoten var det jo en veldig rikt fiske. 20 000 fiskere kom hver vinter til Lofoten for å fiske skrei. – Den torsk som brukes til tørfisk og lutefisk.

Der var selvklart ikke sengeplasser til alle disse fiskere, så isteden snudde de båten opp-ned på land og la seg så sammen to og to i disse dyrebare båtryaer for å holde varmen. Om morgenen måtte de ta frem kniv og skjære fri skjegget, fra hver andre, som i løpet av natten hadde frosset sammen!

På vårparten, når skreifisket var slutt bant de fast båtryene etter båten for å avluse dem!

Elsa E. Guðjónsson er ekspert på tekstiler fra Island. Hun har skrevet en fantastisk artikkel om de Islandske flossvevte tepper: Forn röggvarvefnaður . 1962.

Her er et utdrag fra artikkelen, oversatt av undertegnede:

“Flossen var bølget/krøllet og ganske blank. Nermere undersøkelse viste av flossen var helt utspunnet. Floss av dekkhår ble målt til 16-28 cm.

Lengden på flossen varierte – noen var brukne, men andre uskadde målte 6 -9 cm.

Ved å måle mange steder de to ender fra en knute ble det funnet ut at flossen var 15 – 19 cm lang.

Beskrivelse av det store stykke. Størrelsen var 35 x 17 cm. Det var en 24 cm lang jarekant på motsatte side av sømmen. Både renning og innslag var 1-trådet garn. Renningen bestod av hard spunnet Z-spunnet forholdsvis tynn og ujevnt garn. Innslaget var løst S-spunnet og grovere og ganske ujevnt garn. Stoffet var vevet i 2 x 2 kiper med en trådtetthet på 9×4 pr cm. For hver 4. innslag var knyttet inn en floss med ca 20 renningstråder imellom. Knutene har ikke plassert i noe regelmessig mønster fra rekke til rekke, selv om  det  på 3 eller 4 plasser så ut som om flossen skulle danne en rett linje langs renningen.

Metoden til å sette inn flossen var annerledes enn andre knuter som kunne refereres til, og var som følger: Flossen ble lagt i et åpent skille, kanskje fra høyre, normalt under 6 tråde,- noen ganger under 4 eller 8; venstre ende av flossen ble da lagt tilbake over to renningstråde og igjen tilbake under disse fra høyre til venstre, så det fremkom en lykke på fremsiden av stoffet mellom de to ender av flossen. Lykken rund ble ikke trukket stramt til, så 1 til 2 cm av flossens lengde forsvant inn i veven. De to ender på flossen stakk noenlunde like langt ut av stoffet.; på baksiden av stoffet syntes ikke knuten.”

Den gamle Islandske lovbok, Grágás, gav spesifikke definisjoner  på hvordan en ” varafeldir” skulle være i størrelse og kvalitet  til en spesiell pris (2 aurar): lengden skulle være 4 þumalálnir (204,8 cm), bredden skulle være 2 þumalálnir (102,4 cm) og det skulle være 13 lykker på tvers av kappen. Grágás angav videre at hvis fellen var av bedre kvalitet, skulle nye prisvurderinger gjøres i hvert tilfelle. I Grágás var også angitt referanser til å angi pris på kapper kalt hafnarfcldir, brukt som lovlig betalingsmiddel på Island og sannsynligvis også en eksportartikkel.

I gammel Islandsk litteratur ble floss-vevte kapper beskrevet med forskjellige farger (grå, blå og rød), forskjellige lengder, med floss på begge sider (sort og hvit), stripet og dekorert med bånd og fletter.

 

Fra de sumeriske tider finne flossveving helt tilbake til 3000BC in Mesapotania.

En flossvevet ullkappe fra 1800 til 1500 BC ble funnet i Danmark.

Vesteuropeiske flossveving kjennes fra 600 AD til 1200 AD.

Der er referanser til funn av rester fra Välsgarde i Sverige, fra Kildonan på Isle of Eigg vest for Scotland fra 850-900 AD, Fra Jurby på Isle of Main fra ca 900 AD.

Dessuten, rester av ullen flossvev, hvor metoden på innsetting av flosssen ikke er bestemt er blitt funnet i Birka fra ca 950AD, og et stykke loddent ullstoff, ifølge Irsk tradisjon (kappen til ”kappen fra St. Brigid) er et relikvie i kirken i Bruges; det er enten flossveving eller børstet opp.

Skrevne kilder indikerer at lodne kaper har vært i bruk i nordvesteuropa i vikingtiden. Friserne var de viktigste for den handel fra 600 til 900AD; kilder fra 8. årh sier at frisiske tekstiler var veldig lodne.

En kilde fra 1070AD nevner  lodne klær, som sakserne solgte til preuserne i bytte for minkskinn. Det er kanskje islands produksjon som friserne solgte.

Fra seint på 12oo -tallet er det funnet såkalte phálinga, flossvevte kapper i Irland

Funn fra Hedeby:

Der var mange slike stykker flossvevinger i arkivene. De fleste var det umulig å se hva de engang var en del av. Men den i øverste høyre hjørne ser ut til å være et erme eller en kant på en kappe eller jakke. Selve flosskanten er bare 4 cm bred.

Bildet i venstre hjørne nederst er den nederste del av en jakke med diagonal lukking og har flossvevte kanter

Der er også funnet flossvev i Danmark, norge og Sverige (Birka 736,0750,0955) og flere av disse er farget røde, gule og blå :-)”

 

Mitt arbeide med flossvev

Da jeg var tekstil formidler på Lofotr Vikingmuseum brukte jeg Elsa E. Guðjónsson’s arbeide som utgangspunkt for å lage en flossvevet båtrya.

Det var et veldig tidskrevende prosjekt, men også deilig å jobbe med ullen fra villsauen. (Aldri har jeg hadd så velpleide hender 🙂 )Denne rase er ganske lik de sau som vikingene hadde. De har to forskjellige sorter ull. Dekkhårene er de lange skinnende får du umiddelbart ser når du møter disse fine dyr. Under-ullen er kortere fiber, mykere og veldig full an lanolin. Det er dekkhårene du bruker som floss.

Under-ullen spinnes veldig løst og brukes som innslag. Den toves veldig lett, så teppet blir tett og varmt, samtidig som flossen selvfølgelig isolere og også leder vannet av teppet. Et fantastisk genialt produkt.

 

 

Første skritt er at du må skille dekkhår fra bunn-ull. Det er enklest å gjøre foran bålet så ullen blir varm, lanolinen smelter og gjør det  lettere å skille de to ull-lag fra hverandre

Separering av underull og dekkhår. Dekkhår og underull.

Sett opp oppstadveven til lerretsbinding eller en kiper.

Her har jeg satt opp veven til lerretsbinding for å lage “juksepels-kanter” til en jakke med diagonal lukning som den jeg så i Hedeby.

Det var ikke mulig å se om originalen hadde brikkvevt kanter, med jeg har  gjort det få å få sterkere kanter på jakken.

 

Teknikken

Det er egentlig ikke en ordentlig knute, men heller bare en snuing rundt en eller flere renningstråder, og med begge ender av flossen stikkende ut av stoffet. Den floss jeg så i Hedeby hadde lengder på 2-18 cm og der er typisk 10-20 renningstråder mellom hver floss.

.

Nå skal jeg da veve 150 cm og dele det på langs i 2 eller 3 stykker, avhengig av hvor bred jeg vi ha kanten på min jakke.

 

Prosjekt «Varafell» 

 

 

Planen var å lage en Varafell på ca. 150 x 175 cm. Jeg vil veve den i to baner og sy dem sammen.
Etterpå skal vevet enkle brikkbånd hele veien rundt fellen

Ullen

Hos en økologisk drivende bonde i nabolaget, Linjordet, fikk jeg helårsullen fra 16 gammelspellsau.

Til varafellen skal jeg bare bruke de lange glatte dekkhår fra ullen. Dekkhårene var 18-28 cm lange.

Fra vikingtiden er det funnet en god del ullkammer som denne fra Hordaland

 

Jeg snekret en moderne utgave som i stedet for håndtak satt fast montert på en lekte som igjen satt godt fast i to husstolper. Jeg er ikke lengre så sterk i hendene så ved å feste kammen i i en lekte kunne jeg bruke begge hender til å grei ullen gjennom kammen. – ganske hardt arbeide må jeg si!

 

 

 

 

Jeg satte opp en renning av hva jeg hadde liggende. Det blev 2 trådet villsaugarn fra Hoelfeltlund spinneriet. Jeg farget det brunt med valnøttskall.

 

 

 

Oppsetting av vev

5 tråde pr cm i renningen.

Til innslag brukte jeg dobbelt 1 trådet ull.

Jeg satte opp til 2/2 kypertbinding.

Det ble samtidig innvielsen av min nye gamle vevstol. Og den viste seg å være som bygget til meg! Snill og god med meg hele veien 

Flossveving

Ette litt prøveveving startet jeg på fellen. 4 innslag med den dobbelte innslagstråd og så en rekke med floss. En floss hver 20. renningstråd.

 

 

 

 

 

 

 

4-6 cm av enden på flossen lot jeg ligge inne i skillet. Derfor sees den tydelig på baksiden,- og gjør varafellen tykk og tett.

 

Etter 175 cm lot jeg 200 cm renning stå uvevd og fortsatte på stykke to. Dette for å få renning til å bruke som innslag i brikkbånd som skal vevet på etterpå.

Jeg kunne sortere ull og veve 4 cm i timen, så det tok sin tid.

Etterbehandling

Etter å ha klippet ned varafellen lot jeg den ligge 15 minutter i en lett salmiakkløsning og vasket den etterpå i en god hjemmelaget såpe full av geitemelk, bivoks og lanolin.
Til sist 20 minutter i lanolinbad.

 

Litt tall

Dekkhår fra 16 sau, ca. 2 kg dekkhår. 6000 flossløkker.

Det er maks. 10% av en sauefell som er dekkhår, så nå har jeg igjen masse deilig bunnull som skal spinnes til garn til kommende prosjekter.

Det har tatt 40 timer å sortere ut dekkhårene og 50 timer å veve fellen.
I tillegg til dette kommer veving av brikkbånd hele veien rundt.
Den ferdige varafell veier 2500g og føles florlett 

Konklusjon

Dette prosjekt har vært en spennende og intens reise som jeg er veldig takknemlig jeg «kom over»

Mange tanker underveis

• Man brukte den beste, fineste og blankeste ullen med de lengste fibre til disse feller
• De viste nøyaktig når de skulle klippe sauen for at sorteringen skulle gå lettest
• Man brukte de varmeste dager til å sortere ullen, da lanolinen da gjør arbeidet betydelig lettere
• Var men involvert i denne sorteringen?
• Farger og mønstre i fellene har kanskje hadd betydning?
• Man brukte mye tid på dem
• De fungerte også som valuta
• Noen sier de var mer vært enn båten
• Hva har man brukt resten av ullen til nå man tok den beste renningsullen ut til disse feller?

Det vekker stor respekt for mine hardtarbeidende formødre som vevde disse livsnødvendige og dyrebare tepper. De må virkelig ha vært dyrebare.

Jeg vil lære mere om ullsortering og om hva de forskjellige deler av ullen blev brukt til. Vil lære mere om etterbehandling og vedlikehold av disse Varafeller.

Vil lære mere om historiene bak.
Jeg vil lære mer om andre ullprodukter til båten.

Jeg er vist nødt til å bi 150 år 